Gruppe 15: Rapport for utfordringsgruppene

Rapport for utfordringsgruppene

Gruppenr: 15

Funksjons-/arbeidsevnevurdering erstatter diagnose ved sykmelding: aktører, konsekvenser og gjennomføring

Deltakere:

  • Hans Magnus Solli, forsker, SiV  (sammenfatter)
  • Liv Haugli, overlege, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering
  • Irene Øyeflaten, forsker, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering
  • Kjersti Widding, helsepersonell/fagperson, Sørlandets Rehabiliteringssenter
  • May Cecilie Lossius, myndighetsperson fra direktorat og departement, Helsedirektoratet
  • Agnieszka Gregajtys-Dworak, helsepersonell/fagperson, Vikersund Kurbad
  • Jan Haug, fysioterapeut, Oppfølgingsenheten Frisk
  • Britta Rasmussen, fysioterapeut, Hokksund Rehabiliteringssenter -

Problembeskrivelse: Kart og terreng stemmer ikke overens: diagnoser sier lite om arbeidsevne, diagnoser sykdomsforklarer livsproblemer og den funksjonsnedsettelse som kreves i  folketrygdloven § 8-4 lar seg ikke påvise medisinskfaglig i en stor andel av sykmeldinger. Problemet oppleves av arbeidsgivere, i helsetjenesten, av enkeltpasienter og har stor betydning i samfunnet.

Funksjons-/arbeidsevnevurdering gir et riktigere/mer reelt/helhetlig og dynamisk utgangspunkt for individuell behandling, tiltak og samfunnsnytte. 

Resultat:  Resultatet av gruppearbeidet framstilles i to figurer, se disse. De forklares slik:

Første figur:

Se Figur 1, hovedbilde

Se Figur 1, delbilde

Dette er en systemmodell for et paradigmeskrifte som beskriver interaksjoner mellom tre sentrale aktører etter at funksjons-/arbeidsevnevurdering har erstattet diagnose ved sykmelding:

a) person i sin kontekst,

b) arbeidsgiver m/nærmeste leder og ev. bedriftshelsetjeneste (BHT) og

c) fastlegen (ev. manuell terapeut, kiropraktor, ev. også psykolog).

De overordnede verdier i denne interaksjonen er: ressurser, evner og kompetanse.

Figuren viser at den sentrale interaksjonen (heltrukket linje) er mellom personen som ansatt og arbeidsgiver. Den ansatte og arbeidsgiveren søker i sin samhandling først og fremst å realisere den ansattes ressurser, evner og kompetanse. Ev. problemer i arbeidet tar den ansatte opp selv med sin leder (ev. med former for støtte/kontakt med ev BHT) for å finne løsninger. Behov for permisjon f. eks. ved alvorlige utfordringer/belastninger av sosial art tas opp med arbeidsgiver – og det er kultur for slik permisjon. 

Ved akutt sykdom/skade er det en ordning for selv å melde seg som ut av stand til å arbeide – utover nåværende regler for egenmelding.

Det finnes arenaer for tidlig avklaring/utvikling av arbeidsevne i alle kommuner. Først og fremst henvender personene seg selv dit, men han/hun kan også henvises fra arbeidsgiver eller fastlege. Personens egen vurdering av funksjons- og arbeidsevne er sentral og viktig. 

Figuren viser hva som ellers er viktig i disse enhetene (se nedad til høyre):

-Veiledningskompetanse

-Mestringsfremmende kommunikasjon

-Salutogenetisk orientering

-Kvalitetskrav/felles nasjonale standarder 

Personen kontakter fastlegen dersom han/hun over tid opplever problemer med å kunne arbeide og antar at disse er/kan være av medisinsk slag (stiplet linje). Etter en vurdering kan legen ev. erklære til arbeidsgiver/NAV at personen må fritas fra arbeidsplikten, helt eller delvis, en viss tid. Erklæringen sier noe om at det foreligger betydelige begrensninger av funksjons-/arbeidsevne.

Andre figur:

Se Figur 2 hovedbilde

Se Figur 2 delbilde

Denne viser noen konsekvenser av at funksjons-/arbeidsevnevurdering erstatter diagnose ved sykmelding. Dette er illustrert ved noen skritt som det er nødvendige å ta for å komme over en vesentlig hindring – for så å komme fram til at funksjons-/arbeidsevnevurdering erstatter diagnose ved sykmelding. Alle skrittene må ha politisk forankring.

Men først: Det foregår allerede mye som danner grunnlag for den endring som vi foreslår – for eksempel IA-avtalen, samhandlingsreformen, forsøk med utvidet egenmelding, erfaringer vedr ICF, veileder for sykmelder, interesse for helsefremmende arbeid og salutogenese – også i helsetjenesten. Denne listen kan forlenges.

Skrittene er:

1) Utvikling og etablering av et klart og enklest mulig tverrfaglig og felles faglig språk/terminologi/begreper for funksjons- og arbeidsevnevurdering. Tilstanden nå er at hver faggruppe/fagperson har sin egen terminologi. 

2) Utvikling av språk og forståelse for betydningen av ressurser, evner og kompetanse også i samfunnet og samtidskulturen. Endrede holdninger har betydning både ut i offentligheten og i arbeidslivet.

3) Kompetanseutvikling og utdanning i forbindelse med den omlegging som her er på tale, særlig av leger/helsepersonell.

4) Endring av lovverk, bl.a. folketrygdloven § 8.4.

5) Vi antar at den største hindringen er avlæring av tidligere praksis, og etablering av ny praksis blant leger/helsepersonell.

Hva bør gjøres videre: Den ønskede omlegging krever større koordinerte endringer på flere hold. Den er blitt diskutert i mange år, og vi foreslår at spørsmålet nå utredes videre på sentralt hold.

 

 

 

Type innhold: 

like0